Somewhere between my silky fine Victorian time-curtains. Homage to the French Surrealistic Poet: Isidore Ducasse

blogSpan   Supposedly the year is 1869 … something that can change in a minute, I know now. But the wormholes want what they want, and that’s that. No point in arguing with absurd and wonderful things like time and flowers. I gave up all that writing on my two first chants of Maldoror on top of Fort National in St.Malo.

 

No heavy gold barrels or syrupy aged rum there, by the way, for those inexhaustible pirate aficionado’s and treasure seekers among you!

 

Time travelers can never do too much anyway. Constant physical experiments and trying to keep up with the fashions of the days, is more than enough for creatures like us. Hell, in some ways, we too are just lost souls trying to dehumanize our self … What a funny thing that. Surely stupid of course, but dam it, funny as hell!

 

So, today it could be Paris, my beloved city of deranged youth and playful musical legs. Well, that is when I’m blessed being to opium-sedated to notice all the filthy excrement pushing through trembling roses and children’s toys in the streets. Ah, my poor travel-burdened Victorian father … always on the search for that next ambitious stone to crack him over the nose! The family had better stayed in Montevideo, if you ask me. But then again, with this time traveling ordeal hanging over me all the time, I guess it don’t matter much anyway. Paris today, Oslo tomorrow … Montevideo again, hmm … I can only hope.

 

By the way, let me just conclude this ones and for all, before stepping all over the place: Yes my name is Comte de Lautreamont, ore Isidore-Lucien Ducasse as my parents wanted it; something of a silly twenty three year old school dropout and aspiring writer, time-prisoner and a pathetic moneylender of epic proportions. Sadly many a man (hiding is exhaustive) especially my bloody banker Darasse, will have no problems testifying to that.

 

Ah, and another thing, before I continue forcing my overaged words on you hopeful strangers: I really have not become much wiser, just because I to now – like many others (some I will name later) – have been plucked out as one fitted for traveling between our many dimensions. Masters, teachers, prophets, messiahs, philosophers, fathers and mothers … I have in no way gotten information or insight on who they all are or where they could come from. So, better giving up on that messed up mess, all you common folk, geniuses, madmen, angels and devils; in your way hardened diggers for terrifying truths and candy-sugared circus tricks. You know as much as I do!

I just travel more (it seems)

 

What I do know, is that this bunch of self-declared saviors, have a whole staff of half-wits running around categorizing things for them. Like those obsessed fellows Carl von Linne’ and Charles Darwin wasn’t enough for the world already. I actually met the engineer who programed them that way!

 

Certainly they have equipped us travelers with some talents and know-hows. But come on; try putting that to the test somewhere in just any half clouded neighborhood …

 

I myself, therefore, try not to take myself too seriously (anymore), which is hard as draining blood from a dried up vampire victim, I have to admit. That’s why I prefer talking more than writing, painting, composing music or some other exhaustive explorations of the art and heart.

At least that was until I encountered on a young journalist student in the city of Oslo. We met during some protest rally against the animal fur industry; both attacking a food-carriage selling miniature burritos just outside the university campus. We instantly agreed on that bodily needs and pleasures like food and sex were highly important in front of any social revolt, however small or big. Being the first one I was able to creatively word and idea play with, a vital sign of one of our important steps away from the monkey stage in our evolutionary latter (the only step, some bright minds have argued) I certainly didn’t want to lose this one. I also soon discovered I could get terrible funny drunk with this person, without some silly moralizing around it. Sometimes things did get horribly blurry, me even forgetting what time period I was in … No use explaining that to him, by the way. Didrik Danzer, as the young man’s name is, is basically a man of words and concepts, and not much else. But him not being a terrified time traveler an all, I guess it’s for the better anyway. Lucky bastard!

 

Early fragments of first mission (12 hours before hitting the shores of civilization):

Dressed in my usually crappy lice-ridden coat, bought for me by my father before him steam-boating himself back to Uruguay, I was presented with the great wilderness of Norway. It was really something that first night, walking over the beautiful hills of Jotunheimen: Snow covered mountaintops, green half-frozen lagoons, staring so boyishly at fresh tracks of small and larger predators, while all the time shaking violently from the pinching cold attacking my tender skin … Wow, I surely thought I was going to experience the most beautifully death ever!

After all my terrible unhealthy city-dirty French despairs, I wouldn’t have minded it a bit, I can tell you.

 

Washing of then, as best as I could anyway, the sticky disgusting goo on my body after going through the wormholes, I finally was able to enter this frighteningly small capital of Norway. Basically, at least in some parts, it was just as Paris and my own dear neighborhood: Rue Notre Dame des Victories. At least the first couple of days. But then … O, help me all mortals and immortals of the wise merciful worlds! (Sadly not so many left anymore in our part of the Milky Way) people started talking and living, and I was left all alone again …

 

I had of course already lived through this, to some extent, in so many cities. But the Norwegians pompous and uncultured coolness, got to me hard as a barrel of rotten fish speeding down the road, hitting and killing every smock without some type of cynical armor passed down from his privileged parents.

 

Eventually getting up (physically), after receiving some much needed help from a young girl no more than twelve or thirteen of age, I got myself a strong bitter coffee and started walking around my new streets of Oslo. As always on these trips, if I may just call them that, I’m not too sure what to do with myself. Fortunately I am, also this time I was, able to meet some wonderfully enigmatic individuals that for some reason wanted to help me on my way.

 

The young girl, Josephine, almost never left my side, assuring me she was some type of unpolished street girl with nothing better to do anyway. Probably after getting inspired by that movie Pretty Baby, I guess. She mentioned it a lot and commercial posters of it were hanging everywhere. From her basic decent manners and good clothing, it did not make much sense of course, but I left the ordeal alone, not asking too much about it. She was way too cute and fragile to just be cut of like that anyway. Herr Student Didrik came and went as he pleased, a little more skeptic about the whole affair with this funny looking stranger, even after I explained the situation with my father and his private deals with the masters.

‘’It’s just expected of me’’ I tried explaining, ‘’ I’m sure you also have your duties and responsibilities …’’ But at this early point, I could clearly see that my greasy moll eaten coat was way too much for the young fellow to handle. Not to mention my pail time-weary face, always as much confusing to me as everybody else.

‘’You see’’ I still insisted for a while out of pure embarrassment, ‘’it’s no use buying a new coat, pants, shirt or whatever either, because it will all get greased up soon enough anyway … That’s just how it is with me. I really can’t escape it!’’

 

After spending some days together, mostly drinking cheap local beer ore putting our lips to my two small bottles of ass-kicking check absinth that I always carry with me, while talking most passionately about Hamsun and this newly deceased Bjørneboe fella, Didrik did loosen up a bit though.

 

Rather swiftly, he then presented me, or I him, with the idea of having some fun with this raggedy type literary magazine called Tussen, which he had done some work for earlier. Didrik would basically present me as a talented avant-garde out of work writer fellow from abroad, researching the city for new writing ideas. For status effect, as always a great card to hold when you are among the highbrowed type, my new last name would now go as: Montbelliard. As from the famous French House of Montbelliard. A long gone aristocratic family that still makes some interesting headlines from time to time, even way up here in whale hunting country. I was supposed to be some influential guys not to sympathetic nephew or cousin, I think we decided on. That way we could distance our self a little easier if any inquiries started to be made.

 

So, Isidore Montbelliard was the name, and Norwegian journalism was the game. First we decided to kid around as much as we could and were permitted to, mostly writing half-serious analytical stories concerning the challenged social skills of the northern folks (not exclusively just them anymore), and actually coming up with a series of pretty interesting examples:

 

Tussen literary magazine

November 11. 1980.

Streets of Oslo

Bye Isidore Montbelliard and Didrik Danzer.

 

Wednesday morning, we, the authors, observed a very sickly-looking man in a tight silky grey suit receiving extensive legal advices from his somewhat fat grey and brown-striped cat. Telepathically it must have been, and on the always crowded downtown bus of all things; the 24 bus to be exact. From the way he was caressing while at the same time promising the wise animal fresh salmon for dinner, its rather safely fear to assume that this was the man’s longtime companion, and not just any bohemian street cat hanging around.

Out of the little we managed to eavesdrop in on this guy when he started talking aloud – always after he had received a long penetrating look from his cat – the whole matter supposedly concerned some ill-fated custody battle, where the man’s nine year old son was the sparkling gem everyone was fighting over, including his wealthy but extremely promiscuous grandmother. A person the cat obviously hated in a rather impressive and theatrical fashion, demonstrating this by scratching the man’s shoulder with both speedy paws every time she was mentioned.

Well, after a while – even though this man behaved completely calm and composed throughout the whole journey, at one point looking devastatingly weak and just barely able to control his eyes from overflowing with tears – people started getting scared; pushing, yelling and outright demanding the already sweating highly confused bus driver to deal with the situation. In him dealing with it, almost every single one of the passengers agreed, at least they would be able to get a not too upsetting and healthy start on their day. In this manner, also, and only in this manner, no official complaint against him or the bus company would be necessary either, of course.

Somewhat more puzzling than anything else though, was that both the troubled man and the wise heavyset cat left completely separately, not even getting off at the same bus stop.

 

Tussen literary magazine

November 17. 1980.

Streets of Oslo

Bye Isidore Montbelliard and Didrik Danzer.

 

Late Sunday night, way passed normal strolling ours, at least her in Oslo, me and cowriter Didrik Danzer encountered on a group of mums running around with at least ten or twelve baby carriages in front of them. All and one fighting to get passed one another, even if the street we was on was completely barren and empty at this hour. For some reason, language where no longer used or wanted in a sensible manner anymore. It seemed these people just had gotten tired or forgotten it, some of them not even able to pronounce simple words when they tried. The mouth and jaw muscles for some reason shutting down all services. Instead it was all a semi-controlled revolution where baby carriages, monkey screaming and hair-pulling were the prime weapon and message of choice.

Only after one of the baby’s actually fell out of one of the carriages, we were able to stop laughing and offer our much needed assistance. But for no use! All of the women, every single one, wanted in some (semi)-unconscious way to keep on war fearing and making mayhem on that street, at exactly that moment in time too perhaps; staring at both of us in a highly aggressive but also a strangely begging-type of manner.

Just as we decided it would be safer for everybody if we left them alone, fittingly enough as we were coming up against one of the main cemetery’s in the city, Didrik got hit with some type of hard toy-giraffe right in the eye; just by getting a little too close to one of these deranged women. Fortunately no permanent damage was done.

Even their precious offspring … soft, perfumed and eternal as they are in glow and gaze – something witch afterwards left us both contemplating on our own crooked childhoods – was nothing more than a secondhand thought to these crazed mums riding the midnight train.

 

As expected, from however with a semi-humid soul, after this incident we stormed the first bar we could find and got more perversely drunk than ever before. The bill of course handled and payed for only by the authors themselves, and with no mentioning of the magazine.

 

I couldn’t have been happier meeting and befriending a Norwegian like Herr Student Danzer, staying away from the sneaky wormholes as much as I could. I knew my father Francois would have much inconvenience dealing with the masters if I kept doing this, but being already the famously disappointing son in the family…

 

Well, wormholes, as they always insisted on pointing out, had a rather wild natured life of their own, and could therefore not easily be manipulated for just any flimsy purpose. Human life in itself could be lost, but worst for the masters, the extremely valuable wormholes themselves if not handled appropriately. Accordingly to my father, there was now only about seventeen thousand in full operational use in the whole Milky Way. This meaning totally controllable and accessible wormholes, ready to appear wherever and whenever necessary. Supposedly the rest of them, a hell of a lot of them so, could easily surprise everyone in charge by tapping the prescheduled time traveler on the shoulder one day, catapulting the poor bastard to a place better fitted for nightmares and devils.

 

Naturally my father would rather have me at least in the same planet as himself, despite the constant fights and disagreements between us.

 

As a last social installment (eventually maybe presenting the work for Tussen) before I had to disappear for a while – getting first the inspirational data from observing an overweight man panting and sighing in front of a bike rack in some neighborhood, while all the time getting ugly and disappointing looks from the more fit crowd around him – I presented Didrik with the idea of starting up some type of heavy-breathers club. Something to keep him creative and entertained, and at the same time help loosen him up when the stormy and stiffening study-cloud started pouring over his head. No to mention, maybe even helping a few of the people in society not automatically born into families of supermen and superwomen.  Anyway, Didrik loved the idea, explaining with great details that he himself had always been a heavy breather. And that the city actually was completely infested with them, but they had all just learned different ways to hide it ones in public.

 

Being somewhat of a psychology aficionado on the side from his regular routines, Didrik was in fact convinced that all this disturbing and repressions of the breading created physical abnormalities that in worst case scenario could end up with people never discovering their true characters or potential. Some of this theorizing had its starting grounds with the adventurous psychoanalyst Wilhelm Reich, he informed me with modest pride, but far from everything. Didrik also enjoyed and got some inspiration from the writing of Sabina Spielrein, especially the parts in her diaries where she comes fascinatingly close to analyzing, and even describing some of the orgasmic spasms and other naughty bed behavior of the great Carl Gustav Jung himself. This, I have to admit, amazed me a great deal; having never touched too much on that type of literature myself. I promised I would look into it, if and when I could.

 

So, having touched on a subject dear to Didrik already, I imagined the upstart of the Heavy-Breathers club wouldn’t be a too impossible task to handle. And certainly I myself would return from behind the slim time-curtain in not too long a time, expecting then to have my own share of work and fun with this stuff.

 

Sweet Josephine, actually resembling quite a bit on the young child-star Broke Shields of the day, promised to help, all the time trying to convince us that she could probably get close, and only her, to some most revealing situations, just by being so sunnily adorable and innocent-looking. We both tried calming her aggressive enthusiasm as much as if we could (to no help whatsoever), but at the same time secretly appreciating, and to some extent, amusingly accepting what Josephine was proposing to do for the bigger cause.

 

Flyers, small posters and maybe some cheap advertisement in obscure arty magazines, was basically going to be it to get people’s attention. We had somewhat already found out that people in certain work areas, actually mostly in different sections of some very accomplished business firms in Oslo, had lost or were in some type of risk losing their jobs because of their heavy breathing. The word was that executives and other individuals in higher positions, just refused to deal with employers that sometimes had bad days, and then expressing this in a bodily fashion. Heavy breathing, and in some occasions, even typical everyday sighing noises, was simply being looked at as something too elementary and weak to deal with. Supposedly high level firms neither had the time or resources to help people back to a work rhythm that in their eyes should be both obvious and desirable for any normal-functioning individual part of a modern society.

To put it in another way, the whole thing was entering a bone-chilling mind frame where the prime principal was: ‘’Be her, but never let us know that you sometimes maybe don’t want to!’’

 

In today’s Paris, that is my Victorian Paris, I had already witnessed to many an injustice done upon the common man. Let’s just say that it is quite impossible for me to get rid of the foul smell on my clothes, put there so skillfully by the impoverished streets of my dear city. And how many a yelling landlord, often halfway running after a family he had violently evicted, hadn’t I had to bear witnessing. Seeing that slightly overweight man, it really wasn’t much I can honestly tell you, getting ridiculed and humiliated like that in a time period where humans had supposedly accomplished so much, got to me in a fashion that just couldn’t be discarded as nothing anymore.

The childish cruelty, in almost everything and so much of it, had stopped being just another fact of life I could shrug disappointing shoulders to.

 

Different time periods certainly do have some real change carved into them. But the fabric of real circumstances, which comes directly from man’s corrupt intentions and power-driven appetites, now that’s something else! From this standpoint, this world of ours only gets polished examples of how things should be. The inside core of things almost never changing.

 

But to be actually able to play with these concepts out in the open, pointing a glowing finger at them from time to time … that I could only really do after been pushed over to more so called modern times.

 

After giving it some have dazed afterthought, I guess I wanted my encounter with Oslo in the 1980s to be some type of presentation for the masters, which I knew was holding my father responsible for much of my rather high maintenance trips.

 

In that sense, I was actually depending to a dangerously high degree on Herr Student Didrik Danzer’s will to play and work with this strangely fast-developing Heavy-Breathers club concept.

 

An abrupt end to the adventure that had blossomed up so wonderfully true and daring between our equally bony shoulders could surely mean the darkest type of elimination of the whole poetic essence that is Comte de Lautreamont.              

 

In that sorry case, forget you ever read this as fast as humanly possible.  

 

 

 

 

Langs Vltava

tumblr_nn8h5bVY2E1t4u9ndo1_1280     Det er vannet, brosteinene, svanene, himmelen og lyden av de raske eller langsomme turføttene som legger seg over meg. En snikende sterk farvel venter. Men jeg er også en snik, så jeg sniker meg unna, for nå. Rundt og forbi, rundt og forbi. Jeg kan ikke noe for det. Livsstrømmen er elskverdig i Praha!

Kroppen stikker og lengter når vi begynner å ane opprivelsen fra noe godt. Med ett er det farten som dominerer dagen, ikke det gamle trofaste språket. Men mine broer vil stå. Kunsten i muren, buene hugget ut av gotiske legender, sorte og slitte etter lange kamper mot fremmede fyrstedømmer. Vltava følger den besøkende hvor enn han måtte gå. Nær og kjær som en bekymret venn. Byens ånder alene vet hvorfor.

Bare ett eneste riktig kast med hodet, og jeg er tilbake. Den livgivende elva, tett etter, overtalende meg til å snike meg unna den sterke farvellen. Meg selv. Byens ånder alene vet hvorfor.

Reisereportasje

images          Den udefinerbare øya

Av: David Rivas

Varm tropisk vind i desember. Brede eksosspyttende femtitallsbiler. Flotte nedlagte kasinoer hvor beryktede mafialedere pleide å leke seg mellom møtene sine. Det var naturligvis Cuba jeg hadde fått teften av.

 

Som en lite bereist tyveåring, visste jeg likevel lite av alt det voldsomme som hadde foregått på den karibiske øya. Da mest med tanke på den brutale koloniseringstiden og slavetiden etter at Christofer Columbus først oppdaget øya i 1492, og mye mye senere gjennom innføringen av det kommunistiske regimet med Fidel Castro i spissen.

Ja, jeg hadde vel mer eller mindre kommet av den slitne Aeroflot fuglen som en eller annen patetisk søvngjenger. Stort sett kun interessert i å slikke til meg så mye sol som mulig, patte ned noen kraftige Cohiba sigarer, slukke tørsten med den verdensberømte Mojito drinken, og kanskje som det mest kulturbelagte – besøke La Bodegita del Medio: Den lille brune baren hvor Ernest Hemingway pleide å drikke seg selv under bordet.

Den kjente nobelprisvinnende amerikanske forfatteren – blant annet bak store litterære verk som: Den gamle mannen og havet, Farvel til våpnene og Solen går sin gang – ble for øvrig boende på øya i over tjue år.

 

 

Oppdagelsen av noe mer

Det finnes noen utrolige varme og energiske smil blandet midt oppi fattigdommen som omringer deg nesten hvor enn du måtte gå. Dette oppdager jeg spesielt enkelt boende som en typisk cubaner i en av deres egne nabolag i over en måned. For så vidt strengt ulovlig for en turist å gjøre i det sosialistiske landet hvor alt først skal gjennom tarmene til det hvileløse maktapparatet. Men jeg har ingen valg på denne tida. Penger har jeg ikke akkurat flust av.

Jeg var kommet til Cuba sammen med noen nære venner, som igjen hadde sine egne nære og cubanske venner til å hjelpe oss med innlosjeringen. Det føltes mer enn rart ut i begynnelsen. Å bo sammen med en helt vanlig cubansk familie i Havanna, overta en av de eneste store rommene i huset slik at de kunne få noe ekstra dollar mellom hendene – og jeg et sted å bo. Joda, absolutt noe enestående å føre inn i reisedagboka. Hadde jeg bare hatt en på denne reisen!

Nabolaget

Hull og flere hull, barn og flere barn. Hver eneste dag så fort jeg tråkker ut på den smågjørmete og ujevne gata, som nå med ett tilhører min virkelighet like mye som den tilhører de innfødtes virkelighet. Og de har alle sammen – kanskje på grunn av å ha blitt holdt i en slags ‘’ husarrest’’ i hele sitt liv – noen bemerkelsesverdige antenner når det er snakk om å oppdage turistene i den fascinerende hovedstaden deres. Selv om turisten, som i mitt tilfelle, er spansktalende og av og til ligner på dem selv av utseende. Men det spiller ingen rolle. Spesielt barna bare vet det, på flekken. Og kom også derfor ofte løpende bort til meg, spørrende meg om det ene og andre, glanende ned på de ‘‘merkelig’’ nye joggeskoene mine, noen ganger med utstrakte hender og store forventningsfulle smil.

Det som for meg – kanskje barna også visste dette på et eller annet slags instinktivt plan – bare var masete og tungt lommerusk, kunne for dem være av betydelig hjelp til frokost eller middagsmat.

Min egen middag var for øvrig ofte ikke mer enn en type minipizza solgt fra en skrøpelig bod på hjul; stor nok til den kvinnelige selgeren alene, kanskje også spikret sammen av henne selv, men alltid med en lang sulten kø foran. Minipizzaen i seg selv, var ikke mer enn fettete deig med noen usle lapper av billig men sterkt krydret skinke og salami spredd hulter til bulter.

Etter en lang svett tur rundt omkring i byen, smakte det allikevel alltid utrolig godt av denne gatepizzaen jeg bare hadde noen få meter fra mitt cubanske hjem.

Fidel og el Che

I 1959, støttet opp av en liten men særdeles sterk hær av revolusjonære bønder og den karismatiske opprørslederen Ernesto ‘’ el Che’’ Guevara, styrtet den tidligere advokaten Fidel Castro den sittende regjeringen i Cuba. Det var et rent statskupp det handlet om, rettferdiggjort gjennom anklagene rettet mot den daværende diktatoriske lederen Fulgencio Batista, som selv hadde overtatt makten i Cuba via et statskupp.

Det paradoksale i dette dramatiske maktskiftet var selvfølgelig like åpenbart som at den jevne cubaneren er mer glad i rom enn øl. Noe jeg personlig fikk erfare en dag jeg forsøkte å være litt spandabel ved å kjøpe en runde med nettopp øl til noen gutter jeg nylig var blitt kjent med. Hele gjengen hadde ikke tatt mer enn et par slurker hver, før de begynte å kikke lengselsfullt bort på den store flisete romtønna stilt frem utenfor barinngangen.

Paradoksalt eller ikke, bannere og plakater med avbildninger av både Fidel og el Che, kan ses nesten overalt i Havanna. Men kanskje desto mer langs autopistaene – de ekstremt brede men nesten alltid halvtomme motorveiene. Ja, revolusjonens ånd leve videre. Mange virker nesten avhengig av dette, selv om de personlig ikke er fullt så enig med det politiske bildet i landet sitt. Og naturligvis må man jo være forsiktig med hva man sier ut høyt her. Det sier seg selv.

Den gangen Fidel Castro i en tale uttalte: – Innenfor revolusjonen, alt. Imot revolusjonen, ingenting, forsto nok de fleste nøyaktig hva de måtte forholde seg til. Til den dag i dag gjør de fleste cubanerne det.

Biltur og nye venner

Det nærmet seg jul og jeg hadde ingen planer i sikte. De jeg hadde kommet til Cuba med hadde egne ting på gang et stykke utenfor Havanna, og jeg ville aller helst gjøre noe annerledes for meg selv uansett. Jeg hadde allerede stiftet bekjentskap med en norsk filmstudent, som jeg rundt disse juletider tilfeldigvis møtte på igjen midt oppi et travelt søndagsmarked. Vi var begge glade for å kunne hilse på hverandre igjen. Som meg, hadde også han for det meste gått rundt for seg selv i byen, alltid med sitt lille digitale filmkamera klar mellom hendene. Fredrik, som han het, kunne heller ikke denne gangen la være å filme all livet og røre rundt seg.

Etter å ha skumpa borti omtrent halve byen, og også kommet i samtale med noen av dem – Fredrik hadde i løpet av noen få år lært seg selv en gebrokken men ganske så brukbar spansk – greier vi midt oppi spetaklet å få halvveis planlagt en biltur. Hvor hen er fortsatt uvisst, men Fredrik har hintet til et sted som heter Maria la Gorda. Direkte oversatt til norsk: Tjukke Maria. Visstnok noe av et dykke og snorkle paradis et sted helt på sydspissen av øya.

Sammen med filmstudenten Fredrik og to stykker til som vi plukker opp på et lite og klamt motell for å gjøre bensinutgiftene litegran billigere, og etter en hel dag og en halv natt med reising, ender det opp med at jeg feirer julen min på dette nokså avsidesliggende dykkeparadiset med det noe surrealistiske navnet. Den høye tynne dansken, må ha vært den morsomste og mest originale av oss. En mann på godt over sytti, som elsker å snakke om geniale Hemingway og den likeså geniale Ernesto Guevara. Opprørslederen, som gikk fra å være en enkel ung mann under legeutdannelse i Buenos Aires, til å bli selve ikonet for revolusjon og frihet; til den dag i dag. I tillegg til Fredrik, har vi nå også en nordmann til. Kanskje ikke fullt så interessant som dansken, men absolutt en livsnyter av de bedre.

I dette spesielle selskapet vandrer likevel tankene mine hele tiden tilbake til dette ‘’noe mer’’ jeg hadde fått teften av i Havanna. Dette som går dypere enn den berømte revolusjonen, sigarene, de rombaserte drinkene og de flotte strendene.

Det handler, finner jeg ut, om cubaneren selv. Fargen, rasen, varmen, blodet, smilet og den vidunderlige viljen til å holde hodet over vann i en fattig karibisk øy. Det er et sterkt folk som på sin egne unike måte har kapret til seg verdens oppmerksomhet. Om det være seg gjennom de kjente baseballspillerne i USA, friidrettsutøverne, dyktige legene stasjonert rundt omkring i verden, eller musikken deres. De alle har hatt sitt å si.

Jeg har enda ikke kunnet reise tilbake til Cuba, en reise nummer to. Men den lille øya har blitt sittende fast, som en ekstra knapp på skjorta. Det føles godt å vite at jeg har vært der. Godt nok til at jeg nå og da blir litt ekstra rytmisk og varm i stegene mine gjennom et gråtungt Oslo.

Bokanmeldelse

bokTidløs visdom

Av: David Rivas

Spørsmålet: hva søker vi etter? går nok like langt tilbake i tid som selve menneskets opprinnelse. Hvis det i det hele tatt finnes noen svar, er det vel bare noen ytterst få som har greid å nærme seg disse.

Med det filosofiske verket: The First and Last Freedom, satte absolutt Jiddu Krishnamurti seg på lista som en av disse kandidatene. Det var inderens andre publikasjon det handlet om, en bok på litt over tre hundre sider, først utgitt i 1954, og da under forlaget: Harper and Brothers. Den nyeste utgaven, her med stoff tidligere ikke oversatt og tatt med, er fra 2013 og foreløpig kun på engelsk.

For den spesielt filosofiinteresserte blant oss, er allerede innholdsfortegnelsen god og lovende i denne boka. Kapitler under navnene: Individet og Samfunnet, Tro, Selvmotsigelser og Oppmerksomhet, peker leseren umiddelbart i retning av det han kanskje håpet på å få. Et verk som forhåpentligvis kan kaste litt lys over vår eksistens mange mørke og forvirrende flekker. Ting som alle lever med fra dag til dag, men som de fleste av oss ikke tenker så mye på.

Gjennom mesteparten av boka, vender Krishnamurti ofte tilbake til noen essensielle punkter. Dette settes pris på, da stoffet i seg selv kan være noe krevende. Skrivestilen hans hjelper også mye til, som stor sett er enkel og uten altfor mange vanskelige tekniske uttrykk. Dette kommer av at forfatteren selv ikke var en typisk akademisk filosof. Han forsøkte faktisk med hensikt å holde seg unna litterære verk som kunne forstyrre hans egne tenkning. Dermed får man her noe som er for de fleste, i hvert fall nesten.

I all hovedsak, ønsker Krishnamurti å få oss unna våre dårlige vaner. Ting som daglig gjør oss urolige, frustrerte og sinte – som regel uten at vi selv registrer hvorfor. Ifølge forfatteren, er vi dessverre altfor opptatte og distraherte til å registrere noe som helst. Isteden gjør vi oss avhengige av en hel haug med ting som kun gir oss midlertidig tilfredstillelse, eller løsninger. Da er det som regel snakk om en mengde forskjellige ting som har med vårt samfunn å gjøre, som f.eks. politiske ideologier, religion, karriere, familie, osv. Vi baserer oss på faste tankemønstre og oppførsler som kommer fra disse plattformene, og der rikker vi oss ikke fra, samme hvor mye dette skader oss selv på et individuelt plan, eller kollektivt som en del av en større verden.

‘’Så, hva i huleste skal vi gjøre da?’’ er det lett å begynne å spørre forfatteren etter en fire fem kapitler, halvveis svettende etter å ha fått alle illusjonene våre om verden og mennesket slengt i søpla. Det åpner seg heldigvis mere rundt kapitlene: Tro, Innsats og Hva er selvet. Her begynner Krishnamurti å understreke hvor viktig det er at vi tenker for oss selv, samtidig som man er oppmerksom på hvorfor man tenker nettopp slik. For man kan ikke sette i gang vesentlige forandringer i en selv, uten at man først har lært å betrakte seg selv og ens følelser, reaksjoner, tankemønstre, osv. Men, og det er et stort men, man skal heller ikke ville eller stresse frem disse forandringene, da dette bare vil bety at vi er i ferd med å overlate atter en sak til intellektet vårt, eller egoet, som alltid bare er ute etter å forstørre seg selv, og dermed aldri vil kunne bringe frem sann forståelse, kjærlighet og fred.

Jiddu Krishnamurti ble allerede som veldig ung sett på som en oppkommende spirituell leder. Teosofiske kretser i hjembyen hans Madras, la raskt merke til guttens ‘’drømmende vaghet’’, noe som visstnok gjorde ham mer tilgjengelig for ‘’direkte inspirasjon.’’ En sinnstilstand som åpnet ham lettere opp for de større og enklere sannhetene. Engelskmannen Charles Webster Leadbeater, en betydelig skikkelse innenfor Teosofien, var en av de som trodde store ting om unge Krishnamurti. Senere skulle Krishnamurti også stifte vennskap med ingen mindre enn forfatteren Aldous Huxley, som også er mannen bak forordet i denne boka.

For den som har sett seg lei av tungleste vestlige filosofer, men som likevel er på jakt etter lesestoff av ypperste kvalitet, står dette verket virkelig fem som et herlig og friskt vindkast. Innsikten og klarheten til Krishnamurti er ikke annet enn enestående. The First and Last Freedom er en bok som utfordrer, men ikke som en høy uoverskuelig mur, som så mange andre store filosofiske bøker. De fleste kapitlene er gjennomsnittlig på omtrent fire fem sider, noe som gjør stoffet enkelt å forholde seg til. Selve innholdet, budskapet, er noe man selvfølgelig må ta seg god tid til å forstå. Men mer med hjertet enn med hjernen, som forfatteren selv ville ha sagt. Her er det opp til hver enkelt av oss å avgjøre hvor man står hen i forhold til lesestoff som søker etter å ‘’vekke oss opp.’’

Hvis man ikke lar seg skremme og virkelig er ute etter å lære noe nytt på en overkommelig måte, er dette absolutt et unikt mesterverk å kaste seg over. Ditt verdensperspektiv vil sannsynligvis aldri bli det samme igjen.

Intervju

uten navn               Revolusjon på korset

Av: David Rivas

Ismael Danielsen, høy, blek, nynnende og med en herlig likeglad mine over det store ovalformede ansiktet, setter i gang med å snakke umiddelbart etter at han tatt plass ved det runde trebordet vårt, som om han har kjent meg i årevis. Jeg kan ikke la være å skyte av sted et skarpt over-analyserende blikk i retning den snart middelaldrende kunstneren, bare sånn for sikkerhets skyld, for å teste ut denne flamboyante selvtilliten som hadde kommet flommende over meg og Tekehtopa kafe som et ondsinnet snøras.

For et øyeblikk, innbiller jeg meg at den stormfulle gode formen hans kanskje skyldtes at mannen kom rett fra noen slags lidenskapelige kamasutralignende aktiviteter, eller at visse personer – særdeles viktige og høyt oppe i kunstmiljøet – har sett bildene hans og gitt ham vidunderlige positive tilbakemeldinger. Kanskje bare noen få minutter før han satte i gang turen mot møteplassen vår. Herr Danielsen gir seg uansett ikke med å snakke. Faktisk ganske så flott og poetisk, men det går fort. Så fort at jeg egentlig ikke får med meg en verdens ting.

– Ta det rolig, heldigvis har ikke alt dette mumlet mitt noe med hva du kom for å snakke med meg om, opplyser han vennlig. Ja, vennlig, og med ett rolig og fattet til det skremmende.

Kan du si litt om motivasjonen og inspirasjonen til det ‘’kvinnelige Jesus bildet?’’ får jeg endelig spurt. 

Bildet det er snakk om så jeg først på veggen inne i Nordic Black teatrets lokale ikke langt fra Grønland, i forbindelse med et arrangement satt i gang for å promotere unge amatørkunstnere og musikere. Det forholdsvis store maleriet – mannshøy i både lengde og bredde – var satt opp for å dekorere veggen ved siden scenen. Mange gjester hadde stilt seg opp med vin og ølglass i hendene for å skue opp mot den blonde og veldig gravide kvinnen spikret fast på korset. På hver sin side av den lidende kvinnelige messiasen, to blondiner til. Halvnakne, sensuelle og med vellystige – ikke medlidenhetsfulle – øyne opp mot sin skaper og frelser. Førsteinntrykket var en merkelig blanding av komedie og drama. Absolutt erotisk, men hele tiden utfordret med noe så arkaisk og alvorlig som korsfestelsen, resulterende i at man enkelt ble fristet til å ta hele bildet som en dårlig spøk. På en annen side – kanskje en god spøk.

Ismael Danielsen, trettiåtte år gammel, kunstutdannet i København og til dels også vokst opp der, setter i gang med å fikle og spinne på en fyrstikkeske isteden for å svare meg. Møtestedet vårt, Tekehtopa cafe på St. Olavs plass, var faktisk noe dårlig opplyst, så hvem vet. Jeg håpet i hvert fall på der jeg satt, at den uforutsigbare kunstneren ikke plutselig skulle bli guddommelig inspirert og sette fyr på bordet vårt, eller noe i den duren.

– Som enda en forvirret ateist, begynner Danielsen å svare med et ironisk flir – Tror jeg det i utgangspunktet startet med som en kommentar til de fleste samfunns hyklerske ståsted i forhold til religion. Folk er bare kristne eller gudfryktige når det passer dem, virker det som. Når de virkelig har blitt redde for et eller annet i livene sine, eller når de føler seg truet av andre religioner og da plutselig tror de må begynne å forsvare sin egen. Men ellers, hva da? Tut og kjør og til helvete med den som ikke flytter på seg. Med mindre vi forsøker å lette samvittigheten vår litegran da. På sånne eksepsjonelle dager, hilser man kanskje på offeret før påkjørselen tar sted.

Men kvinnen er også gravid, hvorfor?

Jeg lener meg så langt tilbake i stolen jeg kan for å virke så avslappet som mulig. Danielsen, kledd i en grå westerninspirert skjorte og sort småskitten bukse, smiler vennlig, nesten på kanten til trist, før han gir seg i kast med fyrstikkeska igjen.

 -Begynnelsen … så vi tror i hvert fall. I dette tilfellet er det nok det jeg prøver å legge vekt på. Det fins store forhåpninger til den lille ufødte krabaten i magen. En stor mann. En vakker kvinne. Kanskje en kommende frelser av noe slag. En begavet person som kan skjenke et par enkle forklaringer til dette slitsomme og forvirrende livet vi lever. Blondinene ved siden av den korsfestede representer det dyriske i oss alle. Alt som gjør oss til det motsatte av det rene og hellige.

Det har vært snakk om at dette maleriet, foreløpig uten tittel, kanskje skal bli midlertidig utstilt i Kunstnerens hus eller Litteraturhuset i Oslo. Muligens i løpet av oktober måned. Ismael Danielsen, på sin side, er ikke så altfor optimistisk til noen av stedene. Han tror ikke det vil skje. Bildet i seg selv – bortsett fra å være åpenbart provoserende – er ikke av noen spesiell stor kvalitet, mener han.

-Det var uansett morsomt å lage det, legger han til mot slutten av møtet vårt. – Men dessverre, det morsomme stikker som regel ikke dypt nok ned i ting. Kanskje jeg bare skulle ha malt gode gamle Jesus isteden. Men gravid! Ja, det tror jeg hadde vært mye bedre.

Nyhetssak – Barnebokfestival

5qnuaeZD6sesSjv_hDxU2wQOTjUEtvw6kgPPHh34r_Gw       Barnas Eldorado

Barnebokfestival vekker gamle og kjære eventyr tilbake til live.

Det er den nye gigantiske bokhandleren midt i Torggata, som står for spenningen fra 8-14 september. I det som tidligere var et av Oslos eldste kinolokaler, er det i dag bøker fra små og store forlagshus som rår. Men det skal også bli film inne på Eldorado, som nå kan skryte av å være Nordens største bokhandler. I løpet av festivaluka, skal det spilles av en ny Astrid Lindgren film hver dag. Hanne Krogh, musikkartist og barnebokforfatter, skal komme for å signere sin nye bok: Barnas nasjonalskatter. Boka inneholder kjente viser fra blant annet Alf Prøysen og Thorbjørn Egner. For de unge kokkespirene der ute i hovedstaden, vil det nok bli ekstra stas å få stå ved siden av Trym Johnsen Sibeko, forfatter av: Kokken Trym. En kokebok for de minste som er ute etter å imponere med sin første matrett. Høytopplesninger fra diverse norske klassikere, blir det selvfølgelig også.

Et prøveforsøk

Det er første gang det blir satt i gang tiltak for en ren barnebokfestival. Dette skal skje samtidig med de større arrangementene rundt den allerede veletablerte: Oslo bokfestival. Forhåpentligvis vil den »større» få dyttet i gang den »mindre.»

-Det er første gang i år, så det blir spennende, sier eier av bokhandleren, Christian Skrede. – Men det er først og fremst for å prøve oss ut i år. Går alt som det skal, håper vi kanskje på en større versjon til neste år, og da med flere forfattere og aktiviteter.

Skrede, tidligere regionssjef for Ark, informerer videre om at det har gått bra med hans nye bokhandlerprosjekt, til tross for at det gikk litt mer penger enn planlagt til å pusse opp det gamle kinobygget. Det var i september i fjor at Oslo ordfører Fabian Stang sto for åpningsseremonien på Eldorado.

-Alt i alt har det vel vært et godt år. Vi har hatt en vekst på seks prosent siden juni måned, og alle forlagene som har leid seg plass her, ser også ut til å holde seg på en jevn salgsbølge. Men nå er det barnebokfestivalen vi forsøker å holde fokus på. Det skal bli moro.

Medarbeider i bokhandleren, Karen Biksgård, mener det blir først til helgen at ting virkelig kommer til å ta ordentlig av. – Foreldre er jo veldig opptatte mennesker, så det blir nok ikke full rulle her helt ennå. Ikke midt i uka. Men fra lørdag og fremover, kommer det til å skje mye rart og spennende.

Richard Attenborough


Multitalentet Richard Samuel Attenborough dør 90 år gammel

En sjarmerende liten millionær i Jurassic Park, en soldatfange i kultklassikeren The Great Escape, og ikke minst, regissør og produsent i storfilmen Ghandi fra 1983. En imponerende karriere fra en likeså imponerende mann.

Til The Mirror, uttaler blant annet storinger som Steven Spielberg seg varmt om sin venn og tidligere kollega «Dickie.» – Jeg står i en endeløs rekke av mennesker som fullstendig beundret mannen, sier Spielberg, som jobbet med Attenborough i Jurassic Park fra 1993. – Han var lidenskapelig for absolutt alt: familie, venner, land, karriere.

Et stort hjerte

Men det fantes også en helt annen side ved den den store briten. Kanskje viktigere – i hvert fall ettersom han ble eldre – enn all talentet han pøste utover filmindustrien. Richard Attenborough var en aktiv forkjemper for flere menneskerettighetsorganisasjoner, blant annet UNICEF. Her var han en velkjent Ambassadør, som flere ganger fikk tillit av organisasjonen til å holde viktige taler for å fremme den gode sak. Rett i etterkant av den suksessrike filmen Ghandi fra 1982, ble han kåret til vinner av Martin Luther Jr fredspris. Det hadde tatt 20 år å planlegge og virkeliggjøre filmen som til slutt vant hele 8 oscarstatuetter, blant annet for beste regi. Store deler av pengeinnkomsten fra filmen ble donert bort til diverse humanitære organisasjoner.

Stor personlig sorg

– Jeg kan ikke fordra å se de tomme plassene ved middagsbordet, uttalte Attenborough seg i et åpenhjertig intervju til den engelske avisen Mail online i 2007, tre år etter at Tsunamien i Thailand hadde tatt livet av datteren Jane på 49 og barnebarnet Lucy på 15.  – Jeg forstår smerten forbundet med å miste ens nære. Familien var alltid en slags bærebjelke for vår eksistens. Det pleide å være 16 stykker av oss rund julebordet. Nå er det ikke det lenger. Vi pleide i tillegg å gjøre enormt mye ut av julefeiringene. Da barna var små, pleide jeg å kle meg ut som julenissen. Alle forsto det som en spøk, men de elsket det. Jeg og min kone har fortsatt ikke kunnet takle dette emosjonelt, så i år reiser vi for oss selv til Skottland, hvor vi kan omfavne sorgen og snakke i fred om våre følelser.

Vil bli savnet

Sorgmeldingene og attributtene er mange. – En av de største noensinne innenfor film, uttalte den britiske statsministeren David Cameron seg til diverse medier. Filmskaper og nær venn, Lord Puttnam: – Dette var helt enkelt en utrolig mann som – hvis man setter sammen alt – det er vanskelig å begripe seg på i forhold til hvor mye han faktisk gjorde for sitt land. Lord Attenboroughs plass i listen til Who’s who, viser til over 30 forskjellige organisasjoner hvor han fungerte som blant annet President, styremedlem, rådgiver og kreativ direktør. Han var utvilsomt en lidenskapelig, unik og altomfattende mann som virkelig holdt på til siste slutt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Et eksperiment

For å forklare litt: Maldoror (både tittelen på boka og navnet til hovedskikkelsen) er absolutt er et verk å hive seg over hvis man har sans for en surrealistisk virkelighet som sprenges til alle kanter, hele tiden vist gjennom dikterens enorme fantasiunivers og språklige supermannkappe. Hele verket er slik! Det gjør den stor og unik, men også ganske så utfordrende og utmattende til tider. For å si det sånn, forsøk å holde følge med et hyperaktivt barn som – samtidig som det ikke er mer enn et lekent og til en viss grad uskyldig krapyl – besitter fantastiske, dype og merkelige kunnskaper om hele mennesketilstanden… Ting som får deg til å stirre beundrende i ett øyeblikk, for i det neste å sende deg hodestups ned i toalettskåla for å kaste opp ditt siste måltid. Gi det et forsøk! Og som Maldoror selv ville ha gjort: stirr inn i spyet ditt eller hva enn annet som måtte komme opp, eller ikke, og la deg selv hypnotisere og inspirere av det; skriv med det, mal med det, dans med det… la deg selv forføre av frigjørende impulser du før bare ville ha kalt galskap. Ikke kall noe galskap – og se om det kan komme en eller annen lærerik forvandling din vei.          

Men… for den som ikke har tid, hjerte eller mage for boka, vil jeg forsøke å kle ut Maldoror skikkelsen i en eller annen slags journalistisk drakt og sette ham ut i Oslos gater… Her vil – forhåpentligvis – den mørke attenhundretallsprofeten gi seg i kast med å tolke situasjonene vår moderne verden setter ham opp imot.   

Isidore Ducasse og Maldoror – et utgangspunkt.

Maldoror:  En lyrisk roman og dikterens eneste nedskrevne verk før han døde bare 24 år gammel.
Surrealistbevegelsen som oppsto på 1920-tallet i Paris, tok den frem til da ukjente poeten Isidore Ducasse – eller hans langt mer enigmatiske pseudonym: Comte de Lautreamont – varmt til seg og hyllet ham umiddelbart som «Surrealismens far». Selv levde dikteren i Paris på midten av 1800-tallet. (1846-1870)
Nedenfor: Illustrasjoner og et kort utdrag fra verket.
I sat on a rock near the sea. A ship had just put out from shore a fun sail: an imperceptible dot had appeared on the horizon and was gradually approaching, growing rapidly, pushed on by the squall. The storm was going to begin its onslaughts and already the sky was darkening, turning into a blackness almost as hideous as a man’s heart. [trans. Alexis Lykiard]