Bokanmeldelse

bokTidløs visdom

Av: David Rivas

Spørsmålet: hva søker vi etter? går nok like langt tilbake i tid som selve menneskets opprinnelse. Hvis det i det hele tatt finnes noen svar, er det vel bare noen ytterst få som har greid å nærme seg disse.

Med det filosofiske verket: The First and Last Freedom, satte absolutt Jiddu Krishnamurti seg på lista som en av disse kandidatene. Det var inderens andre publikasjon det handlet om, en bok på litt over tre hundre sider, først utgitt i 1954, og da under forlaget: Harper and Brothers. Den nyeste utgaven, her med stoff tidligere ikke oversatt og tatt med, er fra 2013 og foreløpig kun på engelsk.

For den spesielt filosofiinteresserte blant oss, er allerede innholdsfortegnelsen god og lovende i denne boka. Kapitler under navnene: Individet og Samfunnet, Tro, Selvmotsigelser og Oppmerksomhet, peker leseren umiddelbart i retning av det han kanskje håpet på å få. Et verk som forhåpentligvis kan kaste litt lys over vår eksistens mange mørke og forvirrende flekker. Ting som alle lever med fra dag til dag, men som de fleste av oss ikke tenker så mye på.

Gjennom mesteparten av boka, vender Krishnamurti ofte tilbake til noen essensielle punkter. Dette settes pris på, da stoffet i seg selv kan være noe krevende. Skrivestilen hans hjelper også mye til, som stor sett er enkel og uten altfor mange vanskelige tekniske uttrykk. Dette kommer av at forfatteren selv ikke var en typisk akademisk filosof. Han forsøkte faktisk med hensikt å holde seg unna litterære verk som kunne forstyrre hans egne tenkning. Dermed får man her noe som er for de fleste, i hvert fall nesten.

I all hovedsak, ønsker Krishnamurti å få oss unna våre dårlige vaner. Ting som daglig gjør oss urolige, frustrerte og sinte – som regel uten at vi selv registrer hvorfor. Ifølge forfatteren, er vi dessverre altfor opptatte og distraherte til å registrere noe som helst. Isteden gjør vi oss avhengige av en hel haug med ting som kun gir oss midlertidig tilfredstillelse, eller løsninger. Da er det som regel snakk om en mengde forskjellige ting som har med vårt samfunn å gjøre, som f.eks. politiske ideologier, religion, karriere, familie, osv. Vi baserer oss på faste tankemønstre og oppførsler som kommer fra disse plattformene, og der rikker vi oss ikke fra, samme hvor mye dette skader oss selv på et individuelt plan, eller kollektivt som en del av en større verden.

‘’Så, hva i huleste skal vi gjøre da?’’ er det lett å begynne å spørre forfatteren etter en fire fem kapitler, halvveis svettende etter å ha fått alle illusjonene våre om verden og mennesket slengt i søpla. Det åpner seg heldigvis mere rundt kapitlene: Tro, Innsats og Hva er selvet. Her begynner Krishnamurti å understreke hvor viktig det er at vi tenker for oss selv, samtidig som man er oppmerksom på hvorfor man tenker nettopp slik. For man kan ikke sette i gang vesentlige forandringer i en selv, uten at man først har lært å betrakte seg selv og ens følelser, reaksjoner, tankemønstre, osv. Men, og det er et stort men, man skal heller ikke ville eller stresse frem disse forandringene, da dette bare vil bety at vi er i ferd med å overlate atter en sak til intellektet vårt, eller egoet, som alltid bare er ute etter å forstørre seg selv, og dermed aldri vil kunne bringe frem sann forståelse, kjærlighet og fred.

Jiddu Krishnamurti ble allerede som veldig ung sett på som en oppkommende spirituell leder. Teosofiske kretser i hjembyen hans Madras, la raskt merke til guttens ‘’drømmende vaghet’’, noe som visstnok gjorde ham mer tilgjengelig for ‘’direkte inspirasjon.’’ En sinnstilstand som åpnet ham lettere opp for de større og enklere sannhetene. Engelskmannen Charles Webster Leadbeater, en betydelig skikkelse innenfor Teosofien, var en av de som trodde store ting om unge Krishnamurti. Senere skulle Krishnamurti også stifte vennskap med ingen mindre enn forfatteren Aldous Huxley, som også er mannen bak forordet i denne boka.

For den som har sett seg lei av tungleste vestlige filosofer, men som likevel er på jakt etter lesestoff av ypperste kvalitet, står dette verket virkelig fem som et herlig og friskt vindkast. Innsikten og klarheten til Krishnamurti er ikke annet enn enestående. The First and Last Freedom er en bok som utfordrer, men ikke som en høy uoverskuelig mur, som så mange andre store filosofiske bøker. De fleste kapitlene er gjennomsnittlig på omtrent fire fem sider, noe som gjør stoffet enkelt å forholde seg til. Selve innholdet, budskapet, er noe man selvfølgelig må ta seg god tid til å forstå. Men mer med hjertet enn med hjernen, som forfatteren selv ville ha sagt. Her er det opp til hver enkelt av oss å avgjøre hvor man står hen i forhold til lesestoff som søker etter å ‘’vekke oss opp.’’

Hvis man ikke lar seg skremme og virkelig er ute etter å lære noe nytt på en overkommelig måte, er dette absolutt et unikt mesterverk å kaste seg over. Ditt verdensperspektiv vil sannsynligvis aldri bli det samme igjen.

Advertisements

Intervju

uten navn               Revolusjon på korset

Av: David Rivas

Ismael Danielsen, høy, blek, nynnende og med en herlig likeglad mine over det store ovalformede ansiktet, setter i gang med å snakke umiddelbart etter at han tatt plass ved det runde trebordet vårt, som om han har kjent meg i årevis. Jeg kan ikke la være å skyte av sted et skarpt over-analyserende blikk i retning den snart middelaldrende kunstneren, bare sånn for sikkerhets skyld, for å teste ut denne flamboyante selvtilliten som hadde kommet flommende over meg og Tekehtopa kafe som et ondsinnet snøras.

For et øyeblikk, innbiller jeg meg at den stormfulle gode formen hans kanskje skyldtes at mannen kom rett fra noen slags lidenskapelige kamasutralignende aktiviteter, eller at visse personer – særdeles viktige og høyt oppe i kunstmiljøet – har sett bildene hans og gitt ham vidunderlige positive tilbakemeldinger. Kanskje bare noen få minutter før han satte i gang turen mot møteplassen vår. Herr Danielsen gir seg uansett ikke med å snakke. Faktisk ganske så flott og poetisk, men det går fort. Så fort at jeg egentlig ikke får med meg en verdens ting.

– Ta det rolig, heldigvis har ikke alt dette mumlet mitt noe med hva du kom for å snakke med meg om, opplyser han vennlig. Ja, vennlig, og med ett rolig og fattet til det skremmende.

Kan du si litt om motivasjonen og inspirasjonen til det ‘’kvinnelige Jesus bildet?’’ får jeg endelig spurt. 

Bildet det er snakk om så jeg først på veggen inne i Nordic Black teatrets lokale ikke langt fra Grønland, i forbindelse med et arrangement satt i gang for å promotere unge amatørkunstnere og musikere. Det forholdsvis store maleriet – mannshøy i både lengde og bredde – var satt opp for å dekorere veggen ved siden scenen. Mange gjester hadde stilt seg opp med vin og ølglass i hendene for å skue opp mot den blonde og veldig gravide kvinnen spikret fast på korset. På hver sin side av den lidende kvinnelige messiasen, to blondiner til. Halvnakne, sensuelle og med vellystige – ikke medlidenhetsfulle – øyne opp mot sin skaper og frelser. Førsteinntrykket var en merkelig blanding av komedie og drama. Absolutt erotisk, men hele tiden utfordret med noe så arkaisk og alvorlig som korsfestelsen, resulterende i at man enkelt ble fristet til å ta hele bildet som en dårlig spøk. På en annen side – kanskje en god spøk.

Ismael Danielsen, trettiåtte år gammel, kunstutdannet i København og til dels også vokst opp der, setter i gang med å fikle og spinne på en fyrstikkeske isteden for å svare meg. Møtestedet vårt, Tekehtopa cafe på St. Olavs plass, var faktisk noe dårlig opplyst, så hvem vet. Jeg håpet i hvert fall på der jeg satt, at den uforutsigbare kunstneren ikke plutselig skulle bli guddommelig inspirert og sette fyr på bordet vårt, eller noe i den duren.

– Som enda en forvirret ateist, begynner Danielsen å svare med et ironisk flir – Tror jeg det i utgangspunktet startet med som en kommentar til de fleste samfunns hyklerske ståsted i forhold til religion. Folk er bare kristne eller gudfryktige når det passer dem, virker det som. Når de virkelig har blitt redde for et eller annet i livene sine, eller når de føler seg truet av andre religioner og da plutselig tror de må begynne å forsvare sin egen. Men ellers, hva da? Tut og kjør og til helvete med den som ikke flytter på seg. Med mindre vi forsøker å lette samvittigheten vår litegran da. På sånne eksepsjonelle dager, hilser man kanskje på offeret før påkjørselen tar sted.

Men kvinnen er også gravid, hvorfor?

Jeg lener meg så langt tilbake i stolen jeg kan for å virke så avslappet som mulig. Danielsen, kledd i en grå westerninspirert skjorte og sort småskitten bukse, smiler vennlig, nesten på kanten til trist, før han gir seg i kast med fyrstikkeska igjen.

 -Begynnelsen … så vi tror i hvert fall. I dette tilfellet er det nok det jeg prøver å legge vekt på. Det fins store forhåpninger til den lille ufødte krabaten i magen. En stor mann. En vakker kvinne. Kanskje en kommende frelser av noe slag. En begavet person som kan skjenke et par enkle forklaringer til dette slitsomme og forvirrende livet vi lever. Blondinene ved siden av den korsfestede representer det dyriske i oss alle. Alt som gjør oss til det motsatte av det rene og hellige.

Det har vært snakk om at dette maleriet, foreløpig uten tittel, kanskje skal bli midlertidig utstilt i Kunstnerens hus eller Litteraturhuset i Oslo. Muligens i løpet av oktober måned. Ismael Danielsen, på sin side, er ikke så altfor optimistisk til noen av stedene. Han tror ikke det vil skje. Bildet i seg selv – bortsett fra å være åpenbart provoserende – er ikke av noen spesiell stor kvalitet, mener han.

-Det var uansett morsomt å lage det, legger han til mot slutten av møtet vårt. – Men dessverre, det morsomme stikker som regel ikke dypt nok ned i ting. Kanskje jeg bare skulle ha malt gode gamle Jesus isteden. Men gravid! Ja, det tror jeg hadde vært mye bedre.

Nyhetssak – Barnebokfestival

5qnuaeZD6sesSjv_hDxU2wQOTjUEtvw6kgPPHh34r_Gw       Barnas Eldorado

Barnebokfestival vekker gamle og kjære eventyr tilbake til live.

Det er den nye gigantiske bokhandleren midt i Torggata, som står for spenningen fra 8-14 september. I det som tidligere var et av Oslos eldste kinolokaler, er det i dag bøker fra små og store forlagshus som rår. Men det skal også bli film inne på Eldorado, som nå kan skryte av å være Nordens største bokhandler. I løpet av festivaluka, skal det spilles av en ny Astrid Lindgren film hver dag. Hanne Krogh, musikkartist og barnebokforfatter, skal komme for å signere sin nye bok: Barnas nasjonalskatter. Boka inneholder kjente viser fra blant annet Alf Prøysen og Thorbjørn Egner. For de unge kokkespirene der ute i hovedstaden, vil det nok bli ekstra stas å få stå ved siden av Trym Johnsen Sibeko, forfatter av: Kokken Trym. En kokebok for de minste som er ute etter å imponere med sin første matrett. Høytopplesninger fra diverse norske klassikere, blir det selvfølgelig også.

Et prøveforsøk

Det er første gang det blir satt i gang tiltak for en ren barnebokfestival. Dette skal skje samtidig med de større arrangementene rundt den allerede veletablerte: Oslo bokfestival. Forhåpentligvis vil den »større» få dyttet i gang den »mindre.»

-Det er første gang i år, så det blir spennende, sier eier av bokhandleren, Christian Skrede. – Men det er først og fremst for å prøve oss ut i år. Går alt som det skal, håper vi kanskje på en større versjon til neste år, og da med flere forfattere og aktiviteter.

Skrede, tidligere regionssjef for Ark, informerer videre om at det har gått bra med hans nye bokhandlerprosjekt, til tross for at det gikk litt mer penger enn planlagt til å pusse opp det gamle kinobygget. Det var i september i fjor at Oslo ordfører Fabian Stang sto for åpningsseremonien på Eldorado.

-Alt i alt har det vel vært et godt år. Vi har hatt en vekst på seks prosent siden juni måned, og alle forlagene som har leid seg plass her, ser også ut til å holde seg på en jevn salgsbølge. Men nå er det barnebokfestivalen vi forsøker å holde fokus på. Det skal bli moro.

Medarbeider i bokhandleren, Karen Biksgård, mener det blir først til helgen at ting virkelig kommer til å ta ordentlig av. – Foreldre er jo veldig opptatte mennesker, så det blir nok ikke full rulle her helt ennå. Ikke midt i uka. Men fra lørdag og fremover, kommer det til å skje mye rart og spennende.