uten navn               Revolusjon på korset

Av: David Rivas

Ismael Danielsen, høy, blek, nynnende og med en herlig likeglad mine over det store ovalformede ansiktet, setter i gang med å snakke umiddelbart etter at han tatt plass ved det runde trebordet vårt, som om han har kjent meg i årevis. Jeg kan ikke la være å skyte av sted et skarpt over-analyserende blikk i retning den snart middelaldrende kunstneren, bare sånn for sikkerhets skyld, for å teste ut denne flamboyante selvtilliten som hadde kommet flommende over meg og Tekehtopa kafe som et ondsinnet snøras.

For et øyeblikk, innbiller jeg meg at den stormfulle gode formen hans kanskje skyldtes at mannen kom rett fra noen slags lidenskapelige kamasutralignende aktiviteter, eller at visse personer – særdeles viktige og høyt oppe i kunstmiljøet – har sett bildene hans og gitt ham vidunderlige positive tilbakemeldinger. Kanskje bare noen få minutter før han satte i gang turen mot møteplassen vår. Herr Danielsen gir seg uansett ikke med å snakke. Faktisk ganske så flott og poetisk, men det går fort. Så fort at jeg egentlig ikke får med meg en verdens ting.

– Ta det rolig, heldigvis har ikke alt dette mumlet mitt noe med hva du kom for å snakke med meg om, opplyser han vennlig. Ja, vennlig, og med ett rolig og fattet til det skremmende.

Kan du si litt om motivasjonen og inspirasjonen til det ‘’kvinnelige Jesus bildet?’’ får jeg endelig spurt. 

Bildet det er snakk om så jeg først på veggen inne i Nordic Black teatrets lokale ikke langt fra Grønland, i forbindelse med et arrangement satt i gang for å promotere unge amatørkunstnere og musikere. Det forholdsvis store maleriet – mannshøy i både lengde og bredde – var satt opp for å dekorere veggen ved siden scenen. Mange gjester hadde stilt seg opp med vin og ølglass i hendene for å skue opp mot den blonde og veldig gravide kvinnen spikret fast på korset. På hver sin side av den lidende kvinnelige messiasen, to blondiner til. Halvnakne, sensuelle og med vellystige – ikke medlidenhetsfulle – øyne opp mot sin skaper og frelser. Førsteinntrykket var en merkelig blanding av komedie og drama. Absolutt erotisk, men hele tiden utfordret med noe så arkaisk og alvorlig som korsfestelsen, resulterende i at man enkelt ble fristet til å ta hele bildet som en dårlig spøk. På en annen side – kanskje en god spøk.

Ismael Danielsen, trettiåtte år gammel, kunstutdannet i København og til dels også vokst opp der, setter i gang med å fikle og spinne på en fyrstikkeske isteden for å svare meg. Møtestedet vårt, Tekehtopa cafe på St. Olavs plass, var faktisk noe dårlig opplyst, så hvem vet. Jeg håpet i hvert fall på der jeg satt, at den uforutsigbare kunstneren ikke plutselig skulle bli guddommelig inspirert og sette fyr på bordet vårt, eller noe i den duren.

– Som enda en forvirret ateist, begynner Danielsen å svare med et ironisk flir – Tror jeg det i utgangspunktet startet med som en kommentar til de fleste samfunns hyklerske ståsted i forhold til religion. Folk er bare kristne eller gudfryktige når det passer dem, virker det som. Når de virkelig har blitt redde for et eller annet i livene sine, eller når de føler seg truet av andre religioner og da plutselig tror de må begynne å forsvare sin egen. Men ellers, hva da? Tut og kjør og til helvete med den som ikke flytter på seg. Med mindre vi forsøker å lette samvittigheten vår litegran da. På sånne eksepsjonelle dager, hilser man kanskje på offeret før påkjørselen tar sted.

Men kvinnen er også gravid, hvorfor?

Jeg lener meg så langt tilbake i stolen jeg kan for å virke så avslappet som mulig. Danielsen, kledd i en grå westerninspirert skjorte og sort småskitten bukse, smiler vennlig, nesten på kanten til trist, før han gir seg i kast med fyrstikkeska igjen.

 -Begynnelsen … så vi tror i hvert fall. I dette tilfellet er det nok det jeg prøver å legge vekt på. Det fins store forhåpninger til den lille ufødte krabaten i magen. En stor mann. En vakker kvinne. Kanskje en kommende frelser av noe slag. En begavet person som kan skjenke et par enkle forklaringer til dette slitsomme og forvirrende livet vi lever. Blondinene ved siden av den korsfestede representer det dyriske i oss alle. Alt som gjør oss til det motsatte av det rene og hellige.

Det har vært snakk om at dette maleriet, foreløpig uten tittel, kanskje skal bli midlertidig utstilt i Kunstnerens hus eller Litteraturhuset i Oslo. Muligens i løpet av oktober måned. Ismael Danielsen, på sin side, er ikke så altfor optimistisk til noen av stedene. Han tror ikke det vil skje. Bildet i seg selv – bortsett fra å være åpenbart provoserende – er ikke av noen spesiell stor kvalitet, mener han.

-Det var uansett morsomt å lage det, legger han til mot slutten av møtet vårt. – Men dessverre, det morsomme stikker som regel ikke dypt nok ned i ting. Kanskje jeg bare skulle ha malt gode gamle Jesus isteden. Men gravid! Ja, det tror jeg hadde vært mye bedre.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s