bokTidløs visdom

Av: David Rivas

Spørsmålet: hva søker vi etter? går nok like langt tilbake i tid som selve menneskets opprinnelse. Hvis det i det hele tatt finnes noen svar, er det vel bare noen ytterst få som har greid å nærme seg disse.

Med det filosofiske verket: The First and Last Freedom, satte absolutt Jiddu Krishnamurti seg på lista som en av disse kandidatene. Det var inderens andre publikasjon det handlet om, en bok på litt over tre hundre sider, først utgitt i 1954, og da under forlaget: Harper and Brothers. Den nyeste utgaven, her med stoff tidligere ikke oversatt og tatt med, er fra 2013 og foreløpig kun på engelsk.

For den spesielt filosofiinteresserte blant oss, er allerede innholdsfortegnelsen god og lovende i denne boka. Kapitler under navnene: Individet og Samfunnet, Tro, Selvmotsigelser og Oppmerksomhet, peker leseren umiddelbart i retning av det han kanskje håpet på å få. Et verk som forhåpentligvis kan kaste litt lys over vår eksistens mange mørke og forvirrende flekker. Ting som alle lever med fra dag til dag, men som de fleste av oss ikke tenker så mye på.

Gjennom mesteparten av boka, vender Krishnamurti ofte tilbake til noen essensielle punkter. Dette settes pris på, da stoffet i seg selv kan være noe krevende. Skrivestilen hans hjelper også mye til, som stor sett er enkel og uten altfor mange vanskelige tekniske uttrykk. Dette kommer av at forfatteren selv ikke var en typisk akademisk filosof. Han forsøkte faktisk med hensikt å holde seg unna litterære verk som kunne forstyrre hans egne tenkning. Dermed får man her noe som er for de fleste, i hvert fall nesten.

I all hovedsak, ønsker Krishnamurti å få oss unna våre dårlige vaner. Ting som daglig gjør oss urolige, frustrerte og sinte – som regel uten at vi selv registrer hvorfor. Ifølge forfatteren, er vi dessverre altfor opptatte og distraherte til å registrere noe som helst. Isteden gjør vi oss avhengige av en hel haug med ting som kun gir oss midlertidig tilfredstillelse, eller løsninger. Da er det som regel snakk om en mengde forskjellige ting som har med vårt samfunn å gjøre, som f.eks. politiske ideologier, religion, karriere, familie, osv. Vi baserer oss på faste tankemønstre og oppførsler som kommer fra disse plattformene, og der rikker vi oss ikke fra, samme hvor mye dette skader oss selv på et individuelt plan, eller kollektivt som en del av en større verden.

‘’Så, hva i huleste skal vi gjøre da?’’ er det lett å begynne å spørre forfatteren etter en fire fem kapitler, halvveis svettende etter å ha fått alle illusjonene våre om verden og mennesket slengt i søpla. Det åpner seg heldigvis mere rundt kapitlene: Tro, Innsats og Hva er selvet. Her begynner Krishnamurti å understreke hvor viktig det er at vi tenker for oss selv, samtidig som man er oppmerksom på hvorfor man tenker nettopp slik. For man kan ikke sette i gang vesentlige forandringer i en selv, uten at man først har lært å betrakte seg selv og ens følelser, reaksjoner, tankemønstre, osv. Men, og det er et stort men, man skal heller ikke ville eller stresse frem disse forandringene, da dette bare vil bety at vi er i ferd med å overlate atter en sak til intellektet vårt, eller egoet, som alltid bare er ute etter å forstørre seg selv, og dermed aldri vil kunne bringe frem sann forståelse, kjærlighet og fred.

Jiddu Krishnamurti ble allerede som veldig ung sett på som en oppkommende spirituell leder. Teosofiske kretser i hjembyen hans Madras, la raskt merke til guttens ‘’drømmende vaghet’’, noe som visstnok gjorde ham mer tilgjengelig for ‘’direkte inspirasjon.’’ En sinnstilstand som åpnet ham lettere opp for de større og enklere sannhetene. Engelskmannen Charles Webster Leadbeater, en betydelig skikkelse innenfor Teosofien, var en av de som trodde store ting om unge Krishnamurti. Senere skulle Krishnamurti også stifte vennskap med ingen mindre enn forfatteren Aldous Huxley, som også er mannen bak forordet i denne boka.

For den som har sett seg lei av tungleste vestlige filosofer, men som likevel er på jakt etter lesestoff av ypperste kvalitet, står dette verket virkelig fem som et herlig og friskt vindkast. Innsikten og klarheten til Krishnamurti er ikke annet enn enestående. The First and Last Freedom er en bok som utfordrer, men ikke som en høy uoverskuelig mur, som så mange andre store filosofiske bøker. De fleste kapitlene er gjennomsnittlig på omtrent fire fem sider, noe som gjør stoffet enkelt å forholde seg til. Selve innholdet, budskapet, er noe man selvfølgelig må ta seg god tid til å forstå. Men mer med hjertet enn med hjernen, som forfatteren selv ville ha sagt. Her er det opp til hver enkelt av oss å avgjøre hvor man står hen i forhold til lesestoff som søker etter å ‘’vekke oss opp.’’

Hvis man ikke lar seg skremme og virkelig er ute etter å lære noe nytt på en overkommelig måte, er dette absolutt et unikt mesterverk å kaste seg over. Ditt verdensperspektiv vil sannsynligvis aldri bli det samme igjen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s