Langs Vltava

tumblr_nn8h5bVY2E1t4u9ndo1_1280     Det er vannet, brosteinene, svanene, himmelen og lyden av de raske eller langsomme turføttene som legger seg over meg. En snikende sterk farvel venter. Men jeg er også en snik, så jeg sniker meg unna, for nå. Rundt og forbi, rundt og forbi. Jeg kan ikke noe for det. Livsstrømmen er elskverdig i Praha!

Kroppen stikker og lengter når vi begynner å ane opprivelsen fra noe godt. Med ett er det farten som dominerer dagen, ikke det gamle trofaste språket. Men mine broer vil stå. Kunsten i muren, buene hugget ut av gotiske legender, sorte og slitte etter lange kamper mot fremmede fyrstedømmer. Vltava følger den besøkende hvor enn han måtte gå. Nær og kjær som en bekymret venn. Byens ånder alene vet hvorfor.

Bare ett eneste riktig kast med hodet, og jeg er tilbake. Den livgivende elva, tett etter, overtalende meg til å snike meg unna den sterke farvellen. Meg selv. Byens ånder alene vet hvorfor.

Advertisements

Reisereportasje

images          Den udefinerbare øya

Av: David Rivas

Varm tropisk vind i desember. Brede eksosspyttende femtitallsbiler. Flotte nedlagte kasinoer hvor beryktede mafialedere pleide å leke seg mellom møtene sine. Det var naturligvis Cuba jeg hadde fått teften av.

 

Som en lite bereist tyveåring, visste jeg likevel lite av alt det voldsomme som hadde foregått på den karibiske øya. Da mest med tanke på den brutale koloniseringstiden og slavetiden etter at Christofer Columbus først oppdaget øya i 1492, og mye mye senere gjennom innføringen av det kommunistiske regimet med Fidel Castro i spissen.

Ja, jeg hadde vel mer eller mindre kommet av den slitne Aeroflot fuglen som en eller annen patetisk søvngjenger. Stort sett kun interessert i å slikke til meg så mye sol som mulig, patte ned noen kraftige Cohiba sigarer, slukke tørsten med den verdensberømte Mojito drinken, og kanskje som det mest kulturbelagte – besøke La Bodegita del Medio: Den lille brune baren hvor Ernest Hemingway pleide å drikke seg selv under bordet.

Den kjente nobelprisvinnende amerikanske forfatteren – blant annet bak store litterære verk som: Den gamle mannen og havet, Farvel til våpnene og Solen går sin gang – ble for øvrig boende på øya i over tjue år.

 

 

Oppdagelsen av noe mer

Det finnes noen utrolige varme og energiske smil blandet midt oppi fattigdommen som omringer deg nesten hvor enn du måtte gå. Dette oppdager jeg spesielt enkelt boende som en typisk cubaner i en av deres egne nabolag i over en måned. For så vidt strengt ulovlig for en turist å gjøre i det sosialistiske landet hvor alt først skal gjennom tarmene til det hvileløse maktapparatet. Men jeg har ingen valg på denne tida. Penger har jeg ikke akkurat flust av.

Jeg var kommet til Cuba sammen med noen nære venner, som igjen hadde sine egne nære og cubanske venner til å hjelpe oss med innlosjeringen. Det føltes mer enn rart ut i begynnelsen. Å bo sammen med en helt vanlig cubansk familie i Havanna, overta en av de eneste store rommene i huset slik at de kunne få noe ekstra dollar mellom hendene – og jeg et sted å bo. Joda, absolutt noe enestående å føre inn i reisedagboka. Hadde jeg bare hatt en på denne reisen!

Nabolaget

Hull og flere hull, barn og flere barn. Hver eneste dag så fort jeg tråkker ut på den smågjørmete og ujevne gata, som nå med ett tilhører min virkelighet like mye som den tilhører de innfødtes virkelighet. Og de har alle sammen – kanskje på grunn av å ha blitt holdt i en slags ‘’ husarrest’’ i hele sitt liv – noen bemerkelsesverdige antenner når det er snakk om å oppdage turistene i den fascinerende hovedstaden deres. Selv om turisten, som i mitt tilfelle, er spansktalende og av og til ligner på dem selv av utseende. Men det spiller ingen rolle. Spesielt barna bare vet det, på flekken. Og kom også derfor ofte løpende bort til meg, spørrende meg om det ene og andre, glanende ned på de ‘‘merkelig’’ nye joggeskoene mine, noen ganger med utstrakte hender og store forventningsfulle smil.

Det som for meg – kanskje barna også visste dette på et eller annet slags instinktivt plan – bare var masete og tungt lommerusk, kunne for dem være av betydelig hjelp til frokost eller middagsmat.

Min egen middag var for øvrig ofte ikke mer enn en type minipizza solgt fra en skrøpelig bod på hjul; stor nok til den kvinnelige selgeren alene, kanskje også spikret sammen av henne selv, men alltid med en lang sulten kø foran. Minipizzaen i seg selv, var ikke mer enn fettete deig med noen usle lapper av billig men sterkt krydret skinke og salami spredd hulter til bulter.

Etter en lang svett tur rundt omkring i byen, smakte det allikevel alltid utrolig godt av denne gatepizzaen jeg bare hadde noen få meter fra mitt cubanske hjem.

Fidel og el Che

I 1959, støttet opp av en liten men særdeles sterk hær av revolusjonære bønder og den karismatiske opprørslederen Ernesto ‘’ el Che’’ Guevara, styrtet den tidligere advokaten Fidel Castro den sittende regjeringen i Cuba. Det var et rent statskupp det handlet om, rettferdiggjort gjennom anklagene rettet mot den daværende diktatoriske lederen Fulgencio Batista, som selv hadde overtatt makten i Cuba via et statskupp.

Det paradoksale i dette dramatiske maktskiftet var selvfølgelig like åpenbart som at den jevne cubaneren er mer glad i rom enn øl. Noe jeg personlig fikk erfare en dag jeg forsøkte å være litt spandabel ved å kjøpe en runde med nettopp øl til noen gutter jeg nylig var blitt kjent med. Hele gjengen hadde ikke tatt mer enn et par slurker hver, før de begynte å kikke lengselsfullt bort på den store flisete romtønna stilt frem utenfor barinngangen.

Paradoksalt eller ikke, bannere og plakater med avbildninger av både Fidel og el Che, kan ses nesten overalt i Havanna. Men kanskje desto mer langs autopistaene – de ekstremt brede men nesten alltid halvtomme motorveiene. Ja, revolusjonens ånd leve videre. Mange virker nesten avhengig av dette, selv om de personlig ikke er fullt så enig med det politiske bildet i landet sitt. Og naturligvis må man jo være forsiktig med hva man sier ut høyt her. Det sier seg selv.

Den gangen Fidel Castro i en tale uttalte: – Innenfor revolusjonen, alt. Imot revolusjonen, ingenting, forsto nok de fleste nøyaktig hva de måtte forholde seg til. Til den dag i dag gjør de fleste cubanerne det.

Biltur og nye venner

Det nærmet seg jul og jeg hadde ingen planer i sikte. De jeg hadde kommet til Cuba med hadde egne ting på gang et stykke utenfor Havanna, og jeg ville aller helst gjøre noe annerledes for meg selv uansett. Jeg hadde allerede stiftet bekjentskap med en norsk filmstudent, som jeg rundt disse juletider tilfeldigvis møtte på igjen midt oppi et travelt søndagsmarked. Vi var begge glade for å kunne hilse på hverandre igjen. Som meg, hadde også han for det meste gått rundt for seg selv i byen, alltid med sitt lille digitale filmkamera klar mellom hendene. Fredrik, som han het, kunne heller ikke denne gangen la være å filme all livet og røre rundt seg.

Etter å ha skumpa borti omtrent halve byen, og også kommet i samtale med noen av dem – Fredrik hadde i løpet av noen få år lært seg selv en gebrokken men ganske så brukbar spansk – greier vi midt oppi spetaklet å få halvveis planlagt en biltur. Hvor hen er fortsatt uvisst, men Fredrik har hintet til et sted som heter Maria la Gorda. Direkte oversatt til norsk: Tjukke Maria. Visstnok noe av et dykke og snorkle paradis et sted helt på sydspissen av øya.

Sammen med filmstudenten Fredrik og to stykker til som vi plukker opp på et lite og klamt motell for å gjøre bensinutgiftene litegran billigere, og etter en hel dag og en halv natt med reising, ender det opp med at jeg feirer julen min på dette nokså avsidesliggende dykkeparadiset med det noe surrealistiske navnet. Den høye tynne dansken, må ha vært den morsomste og mest originale av oss. En mann på godt over sytti, som elsker å snakke om geniale Hemingway og den likeså geniale Ernesto Guevara. Opprørslederen, som gikk fra å være en enkel ung mann under legeutdannelse i Buenos Aires, til å bli selve ikonet for revolusjon og frihet; til den dag i dag. I tillegg til Fredrik, har vi nå også en nordmann til. Kanskje ikke fullt så interessant som dansken, men absolutt en livsnyter av de bedre.

I dette spesielle selskapet vandrer likevel tankene mine hele tiden tilbake til dette ‘’noe mer’’ jeg hadde fått teften av i Havanna. Dette som går dypere enn den berømte revolusjonen, sigarene, de rombaserte drinkene og de flotte strendene.

Det handler, finner jeg ut, om cubaneren selv. Fargen, rasen, varmen, blodet, smilet og den vidunderlige viljen til å holde hodet over vann i en fattig karibisk øy. Det er et sterkt folk som på sin egne unike måte har kapret til seg verdens oppmerksomhet. Om det være seg gjennom de kjente baseballspillerne i USA, friidrettsutøverne, dyktige legene stasjonert rundt omkring i verden, eller musikken deres. De alle har hatt sitt å si.

Jeg har enda ikke kunnet reise tilbake til Cuba, en reise nummer to. Men den lille øya har blitt sittende fast, som en ekstra knapp på skjorta. Det føles godt å vite at jeg har vært der. Godt nok til at jeg nå og da blir litt ekstra rytmisk og varm i stegene mine gjennom et gråtungt Oslo.